Halloween på Bærumsmåten - et kulturstudium

Det er Halloween. Gutta har for lengst trukket på seg dødningehoder, sammentråklede Frankensteinfjes og svarte kapper og begitt seg ut i vinternatten for å true til seg godsaker  fra oppgitte naboer. I de husene der det fremdeles lyser i vinduene har man utstyrt seg med Euroshoppers billigsjokolader, svenske Bilar og Campingvagnar, Bamsemums og  Fox i store poser. På enkelte portstolper har man satt opp uthulte gresskar med lys, andre steder svaier det orange og svarte ballonger med dødsnifse symboler på, og noen dører er sperret av spindelvev og svarte biller og edderkopper. Det er mer amerikansk enn i Georgetown, der jeg opplevde Halloween for noen år siden. Det er fascinerende hvordan tradisjoner vandrer mellom kontinenter og påvirker lokale kulturer.

Så ringer det på døren. Utenfor står det en liten pjokk i et flott vikingkostyme. Han har en kappe som min gode venn Egil Mikkelsen ville ha misunt ham, hjelm og sverd i plastikk som Egil sikkert ville stilt seg mer avventende til, og midt i fjeset en skrekkelig dødningemaske som var det eneste som knyttet ham til Allehelgensnattens onde makter. Men gjennom øyenhullene lyste det to varme barneøyne som tok fullstendig luven fra den gyselige skjelettmasken.
- Hei! sa vikinggutten
- Hei, svarer jeg. - Er det vikinger ute og går?
- Ja...
- Så fin du var, forsøker jeg. - Skikkelig viking!
- Det er pappa som har laget den, forklarer gutten og ser langt etter godteriene i kurven. - Jeg måtte ha den masken for at folk ikke skulle kjenne meg igjen. Men vikingene var jo egentlig ikke sånn.
- Nei, de var vel helst levende, istemmer jeg. - Men skjoldet ditt, da?
- Det er runer på det, sier han stolt.
- Ja, jeg ser det, svarer jeg. - Du skjønner vel hva som står her også, du?
- Nei, men det gjør sikkert du.
Han stirrer direkte på meg gjennom de svarte øyenhulene.
- Jeg vet ikke, svarer jeg usikkert. - Men det ser ut som det er fra den eldre runerekken.
- Nei, absolutt ikke, sier den vesle dauingen irettesettende. - Den eldre futharken hadde 24 tegn, og disse hører ikke hjemme der. Hvis du hadde kjent til dette, ville du visst at man fra 800-tallet gikk over til den yngre futharken, eller den skandinaviske som den også kalles. Den ble da redusert fra 24 til 16 tegn. Jobber ikke du på museum, da?
- Kanskje du vil ha litt Bamsemums? spør jeg.
- Ok, svarer språkforskeren. - Regner med at du har lært dette til neste år.

Kim de no e'

No går det mot helg, og eg kan ikkje dy meg, men legg inn ei lita fredeleg låt med innlagt karaoketekst, slik at de alle kan synge med saman med Vamp, kim de no e'....



God helg frå meg og Musum'en!

No er tivoliet over...

Eg lova at eg skulle komme attende med ein video så snart eg berre lærde meg korleis ein set dei inn. Faktisk lova eg jamvel å la denne vere den fyrste. Det var ikkje noko vanskeleg val, for noko særleg betre enn dette veit eg ikkje om:






Det er godt å gjere framsteg, sjølv om det går seint med meg. Kva vert det neste eg lærar tru?

P.S. Det vart 12 flasker saft, Frøydis, før eg fekk det til...

Folkemuseets nifseste spøkelsesvandring

Kommer du til Folkemuseet en sen høstkveld og stiller deg midt på det mørklagte torget, ruver det en tung murbygning over deg. Rutene er tomme og svarte, malingen flasser på den gedigne inngangsdøren på toppen av en bratt murtrapp, dit aldri noen rullestol kommer seg opp. Bak den boltete og låste døren skjuler en av Folkemuseets dystreste hemmeligheter seg.

Tradisjon eller prostitusjon?

31. oktober, inviterer Norsk Folkemuseum til nifs natt på museet. Det blir en omvisning for barna etter "stengetid", i mørke hus med knirkende lyder og flakkende lys, en spøkelsesvandring der alt kan skje. Og barna kan kjøpe "blodige menyer" for store og små i kafeen. Alt sammen skikker vi forbinder med amerikansk Halloweenfeiring. I pressemeldingene illustrerer museet det med et nifst bilde av Leikanger prestegard fra Sogn (bildet).

Norsk Folkemuseum er ikke alene om å kaste seg på denne tradisjonen. Museer over hele landet velter seg i blod og gresskar, heslige masker og skrik og stønn denne helgen, annonserer i alle de sosiale medier de kommer på og håper på stort besøk. Amerikansk kommersialisme midt i kulturarvens hellige haller? Trick or treat? Tradisjon eller prostitusjon?

Sjå den nye videolinja mi!

Eg har fått meg videolinje. Heilt nedst på sida finn de ei stutt linje med 4 videoar, og alle er med Odd Nordstoga.

Så det er vel berre å innrømme det: Eg er skåptelemarking. Far min hadde røter i Sauherad heilt tilbake på 1600-talet, og slikt kjem ein ikkje umerka frå. Eg er rett og slett stolt av det. Så når mentoren min har lært meg korleis eg kan lime inn videoane i innlegga mine, ja då kjem det nok meir musikk med han Odd. I mellomtida får de ta til takke med desse fire fyrste

Bastøy skolehjem - En gripende utstilling

På Bastøya, midt mellom Moss og Horten i innseilingen til indre Oslofjord, lå en kjent og beryktet oppdragelsesanstalt for gutter.

Guttehjem, forbedringsanstalt, djeveløy – Bastøy skolehjem hadde mange kallenavn. Det var ett av mange skolehjem som ble opprettet i Norge tidlig på 1900-tallet. Bastøy var i drift i perioden 1900 til 1953, og mange gutter i alderen 9 til 21 år har tilbrakt flere år av livet sitt der. Gjennom hardt arbeid, belønning, straff, disiplin og isolasjon skulle gutter som ble sett på som vanskeligstilte, oppdras til å bli såkalte gode samfunnsborgere.

15. desember åpner Norsk Folkemuseum sin utstilling om Bastøy. Den er et sterkt sosialhistorisk dokument.

Innimellom skal man ha fri...

...og da oppdager man ofte hvilken årstid man befinner seg i. På Hvaler var sommeren alt akterutseilt, løvet virvlet i kald nordøst bris, sjøen var kald og grå, men inne under granbuskene gjemte det seg kantareller, piggsopp, traktkantareller og trompetkantarell som hadde overlevd de første frostnettene. I sørveggen hadde noen av rosene fremdeles holdt stand, på tross av rådyr og barske vindkast. Og fremdeles gikk det an å sykle på de myke skogstiene eller subbe med føttene i rødgule lønneblader. På bryggene hadde de trukket opp badetrappene for vinteren, og de oppblåsbare badehemulene var lagt i skapet. Fredag og lørdag stamper "Vesleø" over sekken til Strömstad med glade handlende. Det freser i vaffeljern og ølbokser nede i salongen og det er godt å være sammen der.

Alt i alt var Hvalervirkeligheten langt fra den reklameavbrutte TV2-versjonen. Gudskjelov...
Snart fryser sundene igjen og juletreet reises i rundkjøringen på Skjærhalden. Da er Hvaler på sitt mest fascinerende.

Telefonkiosken til Gardermoen!

Føljetongen kring den einsame telefonkiosken i Norheimsund held fram. Telenor har kasta seg over saka og nøsta seg fram til samanhengen:

Denne kiosken var (som alle kan forstå) ikkje omfatta av den vedtekne verneplanen for dei raude telefonkioskane. Difor vart den vedteken skrota. Avdi det ikkje fanst tydelege reglar for korleis slik avhending skulle gå føre seg, vart kiosken gjeven til ein privatperson av det firmaet som i si tid skulle køyre han til skroting. Denne helga vart han selt vidare til ein person på Gardermoen.

Gardermoen! Er kiosken i ferd med å ta av? I alle høve må vi tru at nokon har tenkt å ta vare på han for framtida. Det er jo storveges! Om nokon skulle komme til å få auge på han under neste landing, så meld frå!

Takk til Telenor og Telemuseet som snudde seg rundt og fann ut av saka!

Fargebilder fra en svunnen verden - Archives de la planète. Folkemuseets viktigste utstillingssatsing i 2011

Norsk Folkemuseum arrangerer fra juni 2011 en utstilling om den første større fargedokumentasjonen fra Norge, utført for den franske forretningsmannn og filantropen Albert Kahns (bildet) Archives de la planète.
Mellom 1909 og 1931 tok Albert Kahns "operatører" 72.000 autochromes - fargelysbilder og 183.000 meter film fra 50 ulike land verden over.

Musums millennium

Også museumsstyrer Musum feiret tusenårsskiftet, og også hans hode var fullt av tanker og perspektiver på hva det nye tusenåret skulle bringe. De ble opptegnet allerede i 1997, så de er for lengst utdatert. Likevel minner de oss på hvordan vi stadig endrer våre vurderinger av tiden vi lever i. Er det rart vi museumsfolk blir forvirret? God helg!

Telemuseet tek saka!

Eg har nett no fått melding om at Telemuseet vil sjå nærare på den raude telefonkiosken i Norheimsund. Det er bra at jungeltrommene går og at nokon tek ansvar! Vi ventar spent på resultatet. Eigentleg er det jo litt ironisk dersom telefonkiosken blir redda på grunn av eit bilete teke med mobiltelefon... Men kva gjer vel det, så lenge ting går bra?

Vi hyller Telemuseet med eit glimt frå deira eigen teaterframsyning med telefonkiosk!

Kven berger telefonkiosken i Norheimsund?

"Alle" kjenner telefonkiosken "Riks", teikna av arkitekten Georg Fredrik Fasting i 1932. Det er likevel sjeldan å sjå ein så forfallen som denne. Eg kom over han ved Steinsdalsfossen i Norheimsund i helga. Tom og ribba, rutene er knuste, telefonapparatet teke ut og rusten har begynt å boble ut av de raudmåla stålplatene. Men enno kan han reddast!

For få år sidan vart Riksantikvaren og Telenor samde om å redde 100 av dei attverande 420 raude telefonkioskane. Denne er tydelegvis ikkje blant desse. Kven tek initiativet til å redde dette lille funksjonalistiske kunstverket? Hardanger og Voss museum? Telemuseet? Lokale eldsjelar? Kanhende må vi plassere han på Norsk Folkemuseum, ved sida av Hardangertunet? Kanhende er det andre museum som er interesserte?

Trå til før det er for seint!

Tekstene vi omgir oss med

Når vi som museumsfolk dokumenterer vår egen tid, ledes vi også til å se oss selv som del av historien. Vi oppdager for alvor at vi ikke lever i "vår egen tid", etter at historien sluttet; vi er med å skape historien selv, hver og en av oss, og vi legger igjen spor som våre kolleger vil glede seg over (?) i neste århundre. Det vi skaper danner tidsbilder som for oss selv er vanskelige å skjelne, men som gradvis grupperer seg og danner tydeligere mønster etter som årene går, slik alt blir mer oversiktlig når vi får det på avstand.

Noe av det mest personlige vi kan etterlate oss er tekster. De blir til stemmer, til kor som taler til oss fra fortiden. Og de mest fascinerende er de korte, hverdagslige. Denne middelalderteksten kjenner de fleste av oss:

Den stammer fra en av runepinnene som ble funnet på Bryggen i Bergen og sier kort og godt: Gyda seier at du skal gå heim. Den er på 26 tegn inkludert mellomrom.

Disse korte, presise budskapene fantes ikke bare i middelalderen. De har levd videre og finnes i dag rundt oss på alle kanter. I Musumhistorien om skriften på veggen tok vi eksempler fra SMS-meldingene. Jeg har moret meg med å fange inn tilfeldige tekster jeg kommer over på min vei. Mobilkameraet er en god oppfinnelse...

Solbergtårnet - en kulturhistorisk rasteplass

I Skjeberg, der oldtidsveien tar av fra E6, ligger rasteplassen med det høye Solbergtårnet. Derfra kan man se ut over store deler av det flate Østfoldlandskapet. Nede på plassen kan man vandre mellom store jernskjermer med tankevekkende tekster, lange tidslinjer og natur- og kulturhistorisk kunnskap. Vi var der på vei hjem fra et innholdsrikt program med Hedmark Fylkesmuseums ledergruppe og styre. En tankevekkende og flott opplevelse. Ikke minst sitatene som var frest inn i de rustfargede stålplatene:

Igjen må vi tenke på verdien av å skrive korte, poengterte tekster, gi publikum ord som treffer og huskes. Museene er ikke alene om å fremme viktige budskap. Rasteplassen i Skjeberg formidler så det gnistrer!

Besøk på Västarvet i Göteborg

Det er ikke bare i Norge museer "konsolideres" (merkelig begrep) og slås sammen. I Sverige fører dannelsen av nye regioner til at det etableres nye, regionbaserte forvaltningsapparater for de gamle museumsinstitusjonene.  I region Västra Götaland ble organisasjonen Västarvet etablert i 1996, og den omfatter flere sentrale museer.